Hei, jeg heter Kristoffer Robin Haug.
Jeg er stortingspolitiker, fylkespolitiker, helsepolitisk talsperson og vara til sentralstyret i De Grønne, men mye har skjedd på veien frem hit:
Jeg ble født på Gjøvik sykehus 1. august 1984, mens vi bodde på Grua i Lunner kommune i Oppland fylke.
Grua er et sted der de fleste er avhengig av bilen for å overleve, og samferdselspolitikk handler stort sett om å diskutere hvor utrygg fylkesveien er å kjøre på og hvor mye som burde brukes på å forbedre den. Det kjente også vi som familie på. Min far, som bilpendlet til jobb, var etter hvert involvert i så mange nestenulykker, og til og med en og annen kjedekollisjon, på glatte vinterveier at familien solgte huset for å flytte nærmere jobben hans.
Jeg har hatt en ekstremt privilegert oppvekst. Barndommen var alltid rik på kjærlighet, men med en hjemmeværende mor og far som jobbet som dataprogrammerer før det var kult - var det nok kun kjærlighet vi kunne skryte av å være rike på. I en periode var vi nødt til å bo i et gammelt hus som tilhørte slekta på Brandbu, og vi traff selvfølgelig på den kaldeste vinteren hele tiåret. Det løste vi pragmatisk ved at hele familien sov i samme seng i det ene rommet vi kunne få varme i ved å fyre opp vedovnen. Ullstillongs klør, men det viser seg at det er fullt mulig å sove i. Verre var det med toalettfasilitetene. Et av mine tidligste minner fra barndommen er å tusle ut til en utedo som var så gammel at det var sprekker mellom trebordene, så du måtte børste snø av setet før du satt deg ned. Min far tok derfor inn en sinkbøtte på rommet vårt for å slippe nattlige doturer. Ulempen var at den frøs til i løpet av natten og måtte tines opp om morgenen, men for all del ikke så mye at den begynte å lukte!
Oppvekst nær naturen
Vi flyttet først til Vestli i Groruddalen, og så til Lørenskog der boligprisene var lavere. Rentenivået var tosifret på den tiden. Vi hadde alt vi trengte av klær (jeg kunne arve både ullstrømpebukser, olabukser og collegegensere fra kusiner og søsteren min) og ting (selv om jeg måtte lære meg å sykle på min søsters sykkel) og hadde alltid minst ett varmt måltid om dagen - selv om jeg i ettertid ser at familien var mistenkelig entusiastisk på hvor godt det var med havregrøt mange ganger i uken. De gangene det var salg på lever forsøkte mine foreldre det samme PR-trikset med levergryte, til ingen nytte - levergryte fikk vi aldri smaken på.
Familiens fritidsaktiviteter var typisk skigåing om vinteren og orientering om sommeren. Jeg fikk tidlig en avsmak for den utrolige mengden spisse kvister som stikker opp fra hogstfelt, som fra mitt perspektiv virket som om noen hadde etterlatt seg en dårlig ryddet sløydsal midt i skogen.
Lykken var derimot å finne en liten tue på en urørt plass inni skogen - gjerne på en liten kolle - der jeg kunne synke fingrene inn i lyngen helt ned til der jordlaget og røttene begynner, og kjenne at det er rett at vi fortsatt er en del av naturen. Vi bare glemmer det så fort.
Til min mors store frustrasjon var det sjelden mulig å sikre at jeg kom hjem i fornuftig tid fra skolen. Det var nemlig alltid stor sjanse for at jeg enten hadde kommet over en maursti eller funnet en frosk som jeg rett og slett måtte følge hjem for å se hvor den bodde og hvordan den lev livet sitt. På biblioteket hadde jeg klippekort i faktaseksjonen, for å lese bøker om vulkaner, verdensrommet, innsekter og ikke minst dinosaurer. Jeg var hellig overbevist om at jeg kom til å bli paleontolog, og skrev til og med særoppgave på skolen om de forskjellige hoftebeinskonfigurasjonene som skilte forskjellige typer dinosaurer fra hverandre, i tilfelle noen lurte på hvor nerdete jeg kan være.
Natur- og klimakrisen
Er man opptatt av å studere naturen er det et tidsspørsmål før man blir klar over de store utfordringene som vi mennesker har skapt for oss selv ved å påvirke balansen i naturen. Da det virkelig gikk opp for meg hvor omfattende denne krisen var, så virket det likevel som det hadde en enkel løsning: Vi får bare bytte ut de dårlige løsningene vi har i dag med bedre løsninger.
Jeg var selv glad i matte og realfag, og tenkte som så at jeg kan jo bruke det til å finne opp en løsning for fornybar energi, og så kan alle slutte med dette oljegreiene. Jeg begynte derfor å studere “Materialer og energi for fremtiden” på UiO, som senere byttet navn til “Materialer, Energi og Nanoteknologi” på grunn av fokuset på nanoteknologi og kvantefysikk.
Jeg har alltid ment at man først må forstå hvordan ting virker, deretter finne ut av hva de største utfordringene er og så faktisk forsøke å gjøre noe med det, for å være sikker på at det vi gjør er kunnskapsbasert. Naturvitenskapelig forskning er i så måte en praksis som serverer deg en stor dose ydmykhet - naturen har tenkt å være på den måten den er uansett hvordan du helst vil at den skal være. Det er noe eget ved å sitte tre studenter i et mørkt rom sammen med et digert, summende elektronmikroskop og stirre inn i et lite, grønt fluoriserende vindu mens du vrir på et lite hjul som snur på krystallen du har dyttet inn i instrumentet. Sakte men sikker blir den uklare klumpen klarere og klarere helt til du plutselig stirrer inn i rader på rader med enkeltatomer. Ikke en tegning eller illustrasjon, men et direkte innsyn i de små energibuntene som alt vi ser på som solid materie i hverdagen er bygget opp av.
Jeg forsket både på gasseparasjonsmembraner som kunne brukes til hydrogenproduksjon og karbonfangst, og nanoteknologi til bruk i solceller.
Jeg jobbet også en sommer via et utvekslingsprogram på en lab i Hong Kong, og fikk en kjæreste der i et to år langt avstandsforhold. Det er lenge siden, jeg har glemt mesteparten av det jeg lærte å si på Kantonesisk, men jeg kjente det i hjertet da den kinesiske regjeringen begynte å fjerne rettighetene til befolkningen i Hong Kong - stikk i strid med det de lovte i overtakelsesavtalen med Storbritannia.
I løpet av forskningstiden oppdaget jeg imidlertid to ting:
1. Det er allerede en masse andre oppegående folk som jobber med fornybar energi.
2. Alle de viktigste løsningene har teknologene allerede utviklet under oljekrisen på søttitallet, de har bare ikke blitt tatt i bruk.
Hvordan får vi de beste løsningene tatt i bruk?
Tidlig i studiene var jeg på en konferanse i Tromsø med masse forskjellige folk som jobbet for å gjøre verden til et bedre sted. Der møtte jeg blant annet en dame godt oppi pensjonsalderen som hadde jobbet med ulike prosjekter hele livet, alt fra å rehabilitere tidligere barnesoldater i forskjellige afrikanske land til miljøsaker. Vi stod på Fjellstua med utsikt over byen og så på midnattssolen mens hurtigruta passerte under Tromsøbrua. Noe med utsikten beveget noe i henne, og plutselig grep hun armen min og så på meg med tårer i øynene. “Vi trodde det ville være så enkelt” sa hun. “Alt vi trengte å gjøre var å si ifra om det som var feil og så ville det bli rettet opp i.” Hun hadde brukt et helt liv på å kjempe i motbakke, i frustrasjon over aldri å nå gjennom. Jeg bestemte meg for å ikke gå i det samme sporet selv, og heller vie livet mitt til å finne en annen måte å gjøre ting på. Å finne en måte som faktisk vil fungere.
Jeg tenkte først at løsningen på å få nye løsninger i bruk ville være å starte bedrifter som kunne kjøre fornybar energi ut på markedet. Jeg begynte på Gründerskolen, og jobbet en sommer i bedriften Jeiva International, en bedrift i Singapore som hjelper gründerselskaper å vokse og faktisk lykkes med å tjene penger. Jeg lærte et par ting av det også:
1. Markedet er en veldig nyttig mekanisme for å fordele varer og tjenester til folk som har lyst på dem og penger til å betale for dem, men er ikke i seg selv tilstrekkelig til å løse de faktiske utfordringene i samfunnet.
2. De som har makt og penger i dag evner tydeligvis ikke å sette seg inn i de mest grunnleggende utfordringene vi står ovenfor som mennesker.
Da UiO fikk bedriftsbesøk av konsulentselskapet Geelmuyden.Kiese, fikk jeg øynene opp for at det var andre måter å få til endring i samfunnet på. De forklarte hvordan de hadde jobbet med en kampanje for Helsedirektoratet i forkant av innføringen av røykeloven, som gjorde at den faktisk gikk gjennom. Spesielt interessant var det å se at det jeg hadde trodd var det viktigste - nemlig synlighet og informasjon gjennom media - bare var en av mange brikker i arbeidet for å faktisk få endring, og på ingen måte den viktigste. Vel så virkningsfullt var arbeidet med viktige aktører og interessegrupper, på helt andre arenaer enn media. Jeg bestemte meg for at jeg må jobbe et slikt sted for å lære mest mulig om hvordan slik endring faktisk skjer i praksis.
I Geelmuyden.Kiese jobbet jeg med strategisk kommunikasjon, endringsledelse og kriseledelse. Jeg jobbet med mange forskjellige aktører, hotellkjeder, industribedrifter, offentlige institusjoner osv. innen energi, samferdsel, teknologi, handel, utdanning, helse osv. Senere jobbet jeg med strategisk kommunikasjon og forskningskommunikasjon i Norges forskningsråd - særlig med fornybar energi som jeg jo har en del erfaring med fra forskningstiden. Jeg stiller fortsatt opp som sensor for masterkandidater i nanoteknologi ved UiO med jevne mellomrom.
Veien inn i Grønn politikk
Da jeg først fikk stemmerett, stemte jeg på Høyre, ettersom de tydelig fremstod som “det ansvarlige alternativet” og jeg tenkte at da er de jo det åpenbart beste valget til å håndtere utfordringene de stod ovenfor. Jeg skulle bli et par år eldre før jeg faktisk begynte å lese partiprogrammer, og ble lamslått over at partiet jeg hadde satt min lit til faktisk kunne si at de stod for noe, uten å ha noen av de løsningene jeg kjente fra forskningen i programmet sitt. Jeg forstod at jeg enten kunne leve hele livet i irritasjon over at ingen av partiene tok dette på alvor, eller brette opp ermene og skitne til mine egne hender med noe så tvilsomt som politikk.
Men hva ville ha størst effekt? Burde jeg gå inn i et parti som allerede hadde makt, som AP eller Høyre, og forsøke å endre politikken deres - eller finne et parti som hadde politikken på stell men kunne trenge bidrag på andre felter? Mange av mine medstudenter hadde gått inn i oljebransjen for å “gjøre den grønnere”. Det var uansett der det var jobber å få ettersom det var der regjeringen satset. Da jeg møtte dem noen år senere var oljebransjen ikke blitt det spor grønnere, men deres retorikk var blitt betydelig gråere. Jeg innså at av og til må man faktisk bytte ut koster som har vist seg å ikke fungere med nye koster, selv om de er uprøvd. En kritisk gjennomgang av partiprogrammene avslørte at det kun var De Grønne som hadde en sammenhengende, kunnskapsbasert politikk for naturen og klima. Det var altså ved å hjelpe De Grønne å vokse at jeg kunne ha størst effekt på å løse våre felles utfordringer.
I forbindelse med jobben min i kommunikasjon så brukte jeg litt tid på frivillig arbeid for De Grønne, bla. medietrening av Harald Nissen og Hanna Marcussen, som da var talspersoner. Etter valget i 2013 meldte jeg meg inn, og fikk raskt nyss i at bydelene i Groruddalen (jeg bodde på dette tidspunktet på Økern) ikke hadde egne lokallag inn mot lokallagsvalget. Jeg ble derfor med på et initiativ for å stifte egne lokallag og ble lokallagsleder og toppkandidat til valget i bydel Bjerke.
Lokalpolitikken
Helt uavhengig av min families finansielle situasjon har jeg alltid blitt oppdratt til at ting skal være på stell med manerer, antrekk og språk. Jeg fikk min første utgave av “skikk og bruk” før jeg var i tenårene, og selv om jeg bare har to dresser (en blå jeg kjøpte til min første jobb og en svart jeg arvet av en svoger) så er de alltid velholdte og i bruk på stortinget eller andre relevante politiske settinger. Jeg stilte derfor i dressjakke i alle debatter, og registrerte til min fornøyelse at vi økte med nøyaktig like mange prosentpoeng i min bydel som Høyre og FrP gikk ned. Jeg fant også et lurt triks med å stå på stand på Karl Johan i dress rett etter jobb, og se alle andre dresskledte som var på vei fra jobb inn i øynene med et vennlig smil. I troen på at jeg var en de hadde møtt på en konferanse, eller kanskje noen fra regnskapsavdelingen de ikke husket, stoppet de aller fleste instinktivt for å si hei, og da jeg begynte å snakke om lure valg for fremtiden så hadde vi liksom startet på likefot så det var mye lettere å lytte til budskapet.
Å drive et lite lokallag med til tider to frivillige (der den ene er deg) er en prøvelse, og det er mye å vinne på å fokusere på det viktigste. Groruddalen er blodrød, der AP har styrt enerådig i alle år. Vi var nær ved å klare å samle alle småpartiene (MDG, SV, R og V) i en blokk så vi kunne stille krav til AP, men fristelsen ble for stor for noen av de andre så det ble AP, SV, R styre, med oss i borgerlig opposisjon. Det ble en nyttig øvelse i samarbeid. I løpet av perioden etablerte vi en “grønn blokk” der MDG, SV og V møttes før hovedmøtene, før SV gikk videre til formøtet i den røde blokka og vi og V gikk til formøtet i den blå. Vi lærte også at partier kan ha ganske ulike prioriteringer lokalt. Den lokale FrPeren var mest opptatt av de eldres situasjon, så vi kunne lande et flott felles budsjettforslag fra MDG, H, V og FrP med noen trygghetsalarmer til de eldre (som vi også syntes var et bra tiltak).
Ikke minst lærte vi at det er mange måter å få gjennomslag på. Alle himlet med øynene det første året vi foreslo verktøysbibliotek, men året etterpå var det jammen inne i forslaget fra administrasjonen. Jeg snakket så mye om klimaplan med lederen av AP at til slutt så trodde de nærmest at det var deres eget forslag og gikk inn for det med brask og bram - og lot oss lede arbeidet selv om vi var i opposisjon. Ikke minst må man av og til vite når ting må løftes opp et nivå. Vi hadde stor suksess med å redde Bjerkedammen, takket være god kontakt med våre egne i byrådet som klarte å kjempe det gjennom i budsjettforhandlingene. Seieren delte vi bredt politisk i lokalavisa, for å sikre også neste seier, men alle lokalt fikk med seg hvem som hadde fikset biffen.
Økern ligger nederst i Groruddalen, der alt av svevestøv og gasser samler seg for å renne ut i Oslogryta. Min daværende kone hadde luftveisproblemer og vi hadde ikke budsjett til å flytte høyere opp i dalsiden. Så vi var nødt til å flytte til et gammelt hus på Ås, nær hennes familie, for å komme ut av rød sone. Og jeg var nødt til å starte min politiske karriere på nytt. For lokallaget var det en aldri så liten omstilling, men det viste seg at vi hadde dyktige folk som var klare til å ta ansvar bare de fikk anledningen. Vi gjorde også en arbeidskrevende, men velfungerende manøver. Hver gang et nytt menneske meldte seg inn i lokallaget kastet vi oss over vedkommende og ba ut på kaffeprat med én gang. Slik fikk vi raskt flere aktive enn vi noen gang hadde hatt, også i styreposisjoner. Selv fikk jeg privilegiet å ta del i et av MDGs flaggskip: lokallaget i Ås.
Oppstarten av Viken
Jeg var førstekandidat på Viken-lista i 2019-valget, og det startet med en tung valgkamp. Jeg hadde hatt en lys idé om en modell for samskriving av leserinnlegg til lokal- og regionsavisene, men det fungerte ikke i praksis. Uker ble kastet bort på nytteløse forsøk på å få en død hest til å løpe før jeg til slutt måtte krype til korset. Jeg kalte inn valgkamputvalget og toppkandidatene til et oppvaskmøte der jeg var oppvasken, og måtte innrømme at her var jeg kommet til kort. Vi hadde en sunn runde med frustrasjonslufting, for dette hadde vært åpenbart for flere en stund og det var viktig å få de forskjellige perspektivene, og ikke minst følelsene, ut i frisk luft. Det var ikke dermed sagt at noen av oss hadde noen løsning klar idet vi gikk inn i møtet, men med straks bedre pusterom ble det også rom for ideer. Det vi endte med til slutt ble en del av suksessformelen for Viken: Vi fordelte leserinnlegg til et sideprosjekt med klart mandat og ansvarsfordeling, men satte hovedressursene inn på å løfte lokallagenes arbeid med direkte velgerkontakt gjennom husbesøk og stands. Dette hadde en multiplikatoreffekt, gjennom at hver av de vi dro i gang med velgerarbeid ble igjen til ressurspersoner som kunne dra i gang nye. Til slutt hadde vi store mengder velgerkontakt i store deler av fylket, og ble det fylket med både best resultat og størst fremgang fra forrige valg.
Vi sonderte med både høyre- og venstresiden etter valget, men høyresiden kunne ikke stable sammen en kabal uten FrP og var ikke villige til å stanse E18-utbyggingen. Det var derimot AP villige til. Forhandlingene som fulgte var en tålmodighetsøvelse. AP ønsket først å ha et A4-ark med gode intensjoner, mens vi hadde konkrete ting vi ville ha gjennom. Heller enn å bli med på diverse politisk spill og manøvreringer valgte vi en enkel, effektiv, men forferdelig slitsom strategi: Å si hva vi ønsket, hvor vår grense gikk og så stå på vårt.
Et lurt triks i slike forhandlinger er å ha med egen lunch og rydde kalenderen. Når klokka var godt uti middagstid, alles blodsukker var lavt og forhandlingslederen forsøkte å tvinge gjennom en løsning vi hadde tydelig fortalt vi ikke kunne leve med “for at vi alle skal kunne gå hjem og spise” så plukket vi i MDG bare opp hvert vårt påsmurte rundstykke og delte en flaske Bris - klare for et par timer til med grensesetting. Det resulterte i en 28 sider lang plattform der vi stod for over 80 % av innholdet, inkludert gjennomslag som var helt nye i norsk politikk: Bla. at fylket skulle operere “innenfor planetens tålegrenser” og samferdselspolitikken skulle prioritere “kollektiv, sykkel og gange, og vedlikehold og sikring av eksisterende veier fremfor å bygge nye”. En hel dag ble brukt på å sikre at E18 vestkorridoren stoppet på Strand.
Busskaos i Svelvik
Jeg hadde min første dag på jobb som fylkesråd for kollektiv i Viken, januar 2020 - og fikk litt av en overraskelse i fanget. Svelvik kommune hadde blitt overført til Viken 1. januar, som en følge av regionsreformen, men like før overføringen hadde Vestfold fylkeskommune vedtatt å flytte bussrutene som gikk i Svelvik over til andre deler av Vestfold - uten at noen hadde meddelt dette til Viken. Jeg fikk derfor en hel kommune i fanget som over natten mistet busstilbudet sitt, uten at vi hadde noen penger til å gjøre noe med saken.
At det teknisk sett ikke var min feil var en mager trøst. Det var mitt ansvar nå. Vi kalte inn til folkemøte i Sande.
Heldigvis hadde ingen tenkt på å ta med råtne tomater, for dette var en illsint forsamling (med rette). Jeg merket meg at AP-politikeren som var ansvarlig på Vestfold-Telemark siden ikke møtte selv, men hadde sendt en assistent som brukte mesteparten av taletiden sin på å fortelle at dette var det busselskapene som hadde organisert og viste til en rapport om effektivisering av kollektivtransporten som kollektivselskapene hadde utarbeidet, og som var brukt som beslutningsgrunnlag. Jeg så bort på Brakar-sjefen, som jeg nå nettopp hadde blitt leder for, og korrigerte politikeren fra Vestfold-Telemark (VT). “Kollektivselskapene våre har som oppdrag å komme med anbefalinger fra sitt perspektiv og målbilde, mens det er vi som er ansvarlige for hva som skjer i praksis. Denne situasjonen er vårt ansvar som politikere”. Eventuelle tilløp til entusiasme i salen var jeg dessverre nødt til å raskt dempe. Ettersom VT allerede hadde brukt opp pengene på andre bussruter og vi ikke hadde budsjettert med at hele busstilbudet måtte erstattes var det i utgangspunktet ikke et rødt øre å oppdrive til en eneste buss. Vi hadde imidlertid jobbet hardt for å skrape sammen noen kroner i Viken, og dersom vi kunne tvinge noen kroner ut av VT så kunne vi få et slags minimumstilbud opp og gå så folk uten bil i det minste kunne komme seg til jobb og det nødvendigste. Dette var noe ganske annet enn å få tilbake et fullt tilbud så det var på ingen måte populært.
Likevel klarte vi å få til en løsning med VT, og i tett kontakt med de lokale protestgruppene kunne vi sørge for at vi i det minste traff mest mulig på behovet med de tiltakene vi fikk til.
Busskaos i Østfold
Ikke mange ukene senere fikk jeg en telefon fra Moss Avis: “Hvorfor setter dere opp bussprisene om tre dager når dere har lovt billigere og bedre kollektivtransport i hele fylket?”. Dette var nytt for meg. Det skulle vise seg at i budsjettet som ble vedtatt før vi tok over Viken ikke hadde videreført en satsning på billigere enkeltbilletter for Østfold kollektivtrafikk (ØKT) og et kontantgebyr, som til sammen gjorde at prisen over natten kom til å øke fra 30 til 60 kroner for en enkeltbillett kjøpt kontant. Dette hadde, nok en gang, ingen funnet for godt å informere om på de mange briefingmøtene vi hadde i oppstarte. Et kombinert oppvask- og krisemøte var på sin plass.
Etter å raskt ha fått klarhet i hva som var situasjonen og hvordan det kunne gått til, var det rimelig åpenbart hva som var neste steg - stanse prisøkningen. Administrasjonen var svært tydelig på at dette var umulig av tre årsaker:
1. Vi har ikke pengene
2. Vi har laget informasjonsmateriell og trent opp de ansatte i de nye prisene
3. Det er allerede forhåndsprogrammert og kan ikke endres i praksis uansett
Problem 2 løste vi der og da ved at jeg påpekte at, selv om det nok ville gi litt ekstraarbeid, så var det fullt mulig for de ansatte både å ta vekk informasjonsmateriellet og bare ikke si de nye prisene - men de gamle.
Problem 1 løste vi med en halv dags intenst arbeid med fylkesråden for finans, som klarte å klemme noen kroner ut av et allerede beklemt samferdselsbudsjett.
Problem 3 var verre. Alle ledd i byråkratiet insisterte på at dette var grundig sjekket og umulig å endre, jeg måtte rett og slett ta den politiske kostnaden og la systemet gjøre det systemet allerede var innstilt på å gjøre. “Dette var leit men nå er det utenfor vår kontroll, det er umulig å stanse det nå.“
Jeg tok en titt på fylkesrådsplattformen og leste akkurat hva jeg hadde lovet velgerne - billigere kollektiv. “Vi gjør det som er nødvendig, om det er mulig eller ikke får noen andre bekymre seg for”, svarte jeg administrasjonen.
Vi skal ha respekt for fagfolk og i stor grad følge spillereglene, men av og til er det systemet som tar feil og da må man finne nye veier. Jeg valgte derfor å ignorere hele administrasjonen og gikk rett til de programmererne som satt foran Ruters datamaskiner. Alle datasystemene for kollektivtrafikken på store deler av Østlandet styres nemlig av dem. Jeg er ikke IT-ingeniør, men har vært med på store prosjekter før, og vet at til syvende og sist er det nuller og ett-tall i en datamaskin som endres og det sitter folk med tastaturer som har tilgang til disse.
De svarte dessverre at det er riktig som jeg har blitt fortalt. De hadde laget en gigantisk, såkalt “bundle” med endringer i systemet der alt henger sammen med alt. Den kom til å rulle ut ved midnatt, og alle endringer i den kunne kollapse hele systemet for all kollektivtransporten. Greit nok sa jeg, men hva med etter at den hadde gjort jobben sin? Kunne vi gå inn og tukle med tallene i etterkant?
Det ble stille. Jo, i prinsippet var det fullt mulig å lage et “lite script” som snek seg inn fem over tolv og gjorde 6-tallet om til et 3-tall igjen.
Så slik ble det. I fem minutter etter midnatt kostet det altså i teorien 60 kroner å ta en buss i Østfold, men så gikk alt helt udramatisk tilbake til det normale igjen - og bussen var reddet.
Motorvei til besvær
2020 bragte ikke bare med seg en global pandemi. For min del fulgte det også et par samlivsbrudd, både privat og profesjonelt. Min kone og jeg hadde jobbet med å finne ut av forholdet vårt i lang tid, men kom til konklusjonen at vi nok ikke fungerte så godt sammen som vi hadde håpet på og at det beste for alle ville være om vi gikk hvert til vårt. Det fant vi frem til gjentatte ganger i løpet av året, men da vi våknet neste dag så satt det fortsatt langt inne å faktisk ta steget. Man kan tenke at å bruke et helt år på å ta et valg er lang tid, men det var også noe godt med det å få lov til å sørge sammen, undersøke alle muligheter sammen og virkelig vite at vi hadde forsøkt alt og at det var en god beslutning. Parallelt med dette satt jeg i forhandlinger om Oslopakke 3 der E18-vestkorridoren var et av de store temaene, og et politisk samlivsbrudd var på trappene.
Ap, som tidligere hadde trukket garantien for veien som en del av prosessen med å stanse den, i tråd med vår avtalte plattform, ble brått mer uklare i sine intensjoner. Dette måtte vi i MDG, med Arild fra Oslo og meg fra Viken, altså stå i alene om vi skulle få til noe som helst. Samtidig jobbet Øyvind Solum med en kjempeambisiøs planstrategi for å få Viken innenfor planetens tålegrenser - som vi risikerte at falt i grus om vi skulle ryke ut av fylkesrådet før den var ferdig.
Vi jobbet beinhardt i forhandlingsmøter for å få gjennomslag for plattformen, stoppe motorveiprosjektet og heller bruke pengene til kollektivsatsning og reduserte priser i Oslo og Viken på både vest- og østsiden av hovedstaden. Dette fortsatte frem til den påfølgende høsten, da AP fremmet en sak for å stille garanti og ba oss om å stille oss bak at veien ble bygget. Vi visste at å nekte ville være nærmest ensbetydende med å bli kastet ut av fylkesrådet. Det var en tung beslutning som vi måtte gå mange runder på internt. Vel hadde vi klart å sikre at planstrategien straks var i havn, så den var trygg, men ved å gi oss på motorveibygging så kunne vi fortsatt ha masse viktig innflytelse på fylkeskommunen. Og det var riktig - vi så jo at vi gjorde en stor forskjell ved å være med og styre.
Likevel gikk vi inn for å holde oss til plattformen, og det er særlig tre grunner til at jeg gikk inn for den retningen:
1. Det var fortsatt fullt mulig å få en løsning uten motorveibygging, og dette var det eneste realpolitiske virkemiddelet vi hadde igjen for å få de andre partiene med på det.
2. Dette var den saken vi hadde løftet frem både i forhandlingene og i kommunikasjonen av plattformen som den aller viktigste for oss. Om de andre ikke respekterte vår viktigste sak så skulle det mye til at de respekterte de andre sakene også.
3. Vi hadde lovet velgerne i en offentlig plattform at dette hadde vi nå fikset. Dersom det nå skulle vise seg at vi faktisk ikke leverte det i praksis og ikke kunne vise til andre løsninger, så måtte vi ta ansvar og gå dersom det ble nødvendig.
Så vi holdt fast på at vi ikke kunne gå med på at slik beslutning da vi anså det som et klart brudd på plattformen. Vi fikk beskjed om at hvis vi ønsket å være med videre så måtte vi også være med på den beslutningen. Det nektet vi, og da befant vi oss på gangen. Når jeg sier “vi” her så mener jeg MDG og SV som stod sammen i saken, mens SP og AP ble igjen i fylkesråd.
Heldigvis har vi, takket være dyktige folk i fylkestingsgruppa, kunnet benytte rollen i opposisjon sammen med det faktum at AP og SP trenger budsjettflertall for å få gjennom mange gjennomslag i opposisjon. Senest nå i oktober reddet vi trikkelinjen til Bekkestua fra å bli nedlagt.
Stortingspolitikken
Min første periode på Stortinget var som vara for Une og Per Espen Stoknes fra 2017. Da fikk jeg anledning til å fremme mitt første representantforslag. Det handlet om mindre helseskadelige nærmiljø, og jeg løftet både luftforurensing, støyforurensning og lysforurensing. Jeg fremmet også forslag om å gjøre BPA-ordningen reell for alle, stoppe insektdøden, redusere materielt forbruk og ta imot flyktninger som satt fast under uverdige forhold i Hellas. Det var også jeg som representerte oss i trontaledebatten da Solberg-regjeringen la frem sin nye plattform.
I løpet av perioden ble jeg både stortingsgruppas representant i Stortingets nettverk for dyrevelferd og Stortingets nettverk for seksuell og reproduktiv helse, der jeg fortsatt er vår representant, fikk anledning til å debattere regjeringens manglende evne til å ivareta barn og unges psykiske helse under coronapandemien, og forklare vår posisjon om hvordan vi jobber for å både ivareta naturen samtidig som vi ønsker fornuftig bruk av fornybar energi til vindkraftmotstandere.
Australbukta - The Fight for the Bight
En periode jeg var møtende representant ble jeg kontaktet av Paul Johannessen, et av våre medlemmer som opprinnelig er fra Australia. Han lurte på om jeg hadde fått med meg saken om Australbukta, og tilbød seg alt han kunne bidra med av hjelp og støtte om det var et eller annet vi kunne gjøre. Jeg fikk med meg rådgiver Håkon Lindahl og gikk i gang med å se hva dette dreide seg om.
Hele sørkysten av Australia er en diger bukt - “The Great Australian Bight”. Det er Australias LoVeSe, et sårbart marint økosystem, og et av verdens aller viktigste områder for sjøpattedyr som hvaler for å parre seg, føde og skaffe mat. Det er et viktig næringsområde for fiskere, et tilholdssted for tusenvis av surfere og ikke minst et viktig sted for den australske urbefolkningen. På et tidspunkt snakket jeg med Bunna Lawrie, en såkalt “elder” fra Mirning-stammen i Sør Australia. I følge deres mytologi ble Australbukta skapt da ur-hvalen rullet over på siden og skar inn en bukt i landmassene med ryggen. Så fødte den barn, der halvparten ble hvaler og den andre halvparten ble mennesker. Mirning-folket så dermed på hvalene som sine slektninger. Hver gang en hval svømte opp på grunt vann så kom menneskene til for å hjelpe den om den var skadet eller hadde viklet seg inn i noe. Da menneskene skulle fiske så viste hvalene hvor fisken var med å blåse vann fra pustehullene sine opp i lufta.
Her, i dette paradis på jord, ville Equinor bore etter olje.
Alle de andre oljeselskapene hadde lagt det fra seg fordi det er for dyrt, komplisert og ikke minst farlig. Det finnes ingen infrastruktur for å håndtere oljesøl i området. Equinors egne beregninger viste at om de fikk et uhell ville det kunne dekke hele sørkysten av Australia i oljesøl, helt rundt til Bondi Beach på østkysten.
Men det er masse olje under havbunnen - mange ganger mer enn Lofoten, Vesterålen og Senja til sammen. Selv uten et uhell ville dette være en enorm krise for naturen, om de skulle begynne å hente opp denne oljen. Men Equinor turet ufortrødent frem. Norge er tross alt best i verden - til alt.
Vi kom raskt frem til at dette absolutt var noe vi kunne ta tak i. Staten eier majoriteten av aksjene i Equinor, som vil si at det Equinor gjør er på vegne av staten Norge, som igjen er på vegne av den norske befolkning. Vi hadde nettopp fått et midlertidig vern av vår egen LoVeSe. Kunne befolkningen virkelig akseptere at vi gikk løs på andre lands sårbare områder?
Jeg gikk på talerstolen på Stortinget og utfordret først Olje- og energiminsteren, som på den tiden var fra FrP, og deretter Erna Solberg. Begge nektet naturligvis å forholde seg til problemstillingen og svarte heller ved å gå rundt grøten. Men hansken var kastet. Media var som vanlig lite interessert, bortsett fra en TV2-journalist som klarte å snike en sak forbi redaktøren sin. Vi konkluderte med at runde 1 hadde gitt magre resultater, men planla å få i stand et representantforslag på nyåret for å ta saken videre.
Noen dager senere, midt på natten, fikk jeg en telefon fra den australske surfelegenden Heath Joske. Han ledet en koalisjon av organisasjoner i Australia som hadde samlet seg i motstand mot Equinor-prosjektet. De spesialiserte seg ikke bare på vanlige demonstrasjoner, men brukte såkalte “paddle-outs” der folk tar med surfebrett og luftmadrasser og padler ut i havet for å holde opp plakater inn mot stranden. Først var de hundrevis, så ble de tusenvis, så ble de hundretusenvis. De hadde protestert beinhardt i mange måneder “Go home Equinor”, men den Australske regjeringen henviste til det utenlandske selskapet og Equinor virket helt uberørt av hva som foregikk på strendene - de skulle jo bore langt til havs og hadde trygg støtte fra sine eiere. Slitasjen hadde begynt å sette inn blant aktivistene og intet håp var i sikte. Det var på tide å innse at slaget var tapt.
Så skrudde han på fjernsynet og så at helt på den andre siden av planeten var det plutselig en norsk stortingsrepresentant som løftet saken rett til Equinors eiere. For mens norske medier ignorerte saken gikk den sin seiersgang i Australia. Et nytt håp var tent - det finnes en måte å nå frem på! Derfor ringte han nå meg, og sammen la vi en plan for å lykkes. Jeg rådet dem til å dempe fokuset på Equinor, men vise tydelig at de forstod at det var staten Norge som var ansvarlig. De tok i bruk plakater med “NORWAY” der R-en var krysset over, så det ble “NO WAY”. Han kunne garantere at de nå ville kjøre på alt remmer og tøy kunne holde, så lenge de visste at vi var der på den andre siden av kloden og kjempet deres kamp. Jeg på min side visste at vi ville få stadig nye anledninger til å løfte saken så lenge de fortsatte å rette søkelyset mot Norge og holdt aktiviteten i gang.
Mange aktører jobbet koordinert her, i Norge var bla. WWF aktive og spesielt viktige var Greenpeace, som aktivt lobbet inn mot Equinor-styret for å få dem til å innse at kostnadskalkylene ikke gikk opp. Det ble også organisert en egen paddle-out i Norge i forbindelse med en aksjonærsamling i Equinor. Mens trykket økte grep skjebnen inn. Regjeringen sørget for en familiegjenforening, som fikk begeret til å renne over for FrP - og plutselig var de ute av regjering. Igjen satt Høyre, V og KrF som ikke lenger hadde et FrP å legge skylda på for oljepolitikken, og et tilhørende ministerbytte. Få dager senere kom beskjeden fra Equinor om at de over natten hadde kommet frem til at “prosjektet i Australbukta ikke er kostnadssvarende”. Som den siste aktøren trakk de seg også ut av bukta.
Australbukta er dermed reddet fra oljevirksomhet for all fremtid.
Det er fristende å spekulere i hvordan kjeden hang sammen. Kunne regjeringsendringene resultert i at det ble gitt mindre uforbeholden støtte til Equinors prosjekt fra eiernivået? Kunne det ha vært en splid i Equinor-styret mellom en grønnere og en gråere fraksjon, der en endring i styrkeforholdet på grunn av nye signaler fra regjeringen akkurat klarte å tippe skalaen? Det er umulig å vite og i hvert fall umulig å forutsi. Men resultatet er enorme mengder spart i CO2-utslipp og umistelige naturverdier vernet. Vi som parti kunne nok vunnet mye på å løfte frem slike seire mer systematisk.
Det Gode, Grønne liv
Jeg har hatt så mange positive opplevelser med dyktige frivillige i valgkamp, at det er håpløst å prøve å illustrere det bare med enkelteksempler. I harde motbakker og mot alle odds har jeg sett folk kjøre på med aksjoner og postkasserunder. Jeg har stått med mange frivillige som har nølt seg frem til sin første runde med velgermøter, enten ved å banke på eller gå rundt der folkemengder samles - først ved å være med og se på som brosjyreholder, så ved å komme med en innskutt setning eller to, så ved å kjøre hele showet mens jeg står to steg bak i tilfelle det kommer et vanskelig spørsmål og til slutt parallelt på hver vår side av gaten. Det er i valgkamp vi virkelig får vist frem vår virketrang for å gjøre verden til et bedre sted og spre entusiasmen vår.
Derfor slår vi innimellom oddsene også. Jeg spådde at vi ville få 3,6 % i forrige stortingsvalg, men jammen kom vi ikke opp i 3,94 %. Hvorfor mener jeg vi er et 3,6 % parti i stortingsvalg når vi får 7 % nasjonalt i lokalvalget? Det er fordi det i folks bevissthet er to forskjellige partier som går til valg. I lokalvalget er det lokale folk med bredde i sakene de er opptatte av og som står på for bygda de bor i og folks hverdag der. Vi er vennlige, lyttende og samarbeidsvillige. Det har bred appell.
I stortingsvalg nøler vi med å ta det neste steget i vår utvikling. Vi står i litt av den samme spagaten som mange gründerselskap gjør: Vi slo gjennom med å gjøre ting på en bestemt måte og ble gode på det - da er det skummelt å gå fra det vi har vært gode på, til noe som vi ikke vet hvordan vi skal lykkes med. Vi var nødt til å gå hardt ut for å nå gjennom lydmuren med natur- og klimasaken, og for å bli sett som parti. Det har kostet mye for veldig mange i partiet, både i hardt arbeid og i hets og stormer den andre veien. Men vi har jobbet i lag og på dugnad, og oppnådd synlighet for saken og partiet, og stått sammen om retningen. Samtidig har det blitt bygget opp et bilde av partiet (godt hjulpet av våre politiske motstandere) i folks bevissthet som et klimarabulistisk ettsaksparti som er villige til å ofre folks velferd for å spare noen gram CO2-utslipp. Dette gjør at det kun er de mest klimaradikale velgerne som stemmer på oss. Der mener jeg vi har et tak som vi mer eller mindre har nådd.
Da har vi et strategisk valg. Befeste vår posisjon og bli et lite, men viktig, parti som skal trekke diskursen i grønnere retning, eller gi slipp på det gamle og ta steget ut i en ny rolle som et bredt, grønt folkeparti som kan ta ansvar for større deler av politikken og nå ut til bredere deler av befolkningen. Jeg mener tiden er moden til å ta neste steg i vår utvikling, og jeg mener det er viktig fordi vi aldri kan stole på at de andre partiene klarer å gjøre jobben alene uten å samarbeide med oss - det har de vist for mange ganger at de ikke makter, selv om vi står på sidelinjen og peker så kraftig vi bare kan på det de gjør feil.
Det vil være noe av det mest utfordrende vi har gjort som parti. Ikke fordi vi ikke vet noe om hva vi skal få til, lokalt er vi på mange måter vant med denne måten å jobbe på, men fordi vi aldri har jobbet slik helhetlig som parti før. Mange etablerte sannheter må snus på, mange antagelser må undersøkes, mye som sitter i veggene må ommøbleres. Måten vi har rigget inn arbeidshverdagen vår som parti må pusles sammen på nytt. Ikke minst må vi finne nye måter å måle suksess på. Vi hadde vårt gjennombrudd med å være synlige, men synlighet er bare et av mange virkemidler i politikken for å oppnå den egentlige valutaen: Tillit.
Skal vi få velgernes tillit må vi ha en annen tilnærming. Synlighet er en dagsfersk størrelse som avtar i tid fra forrige gang noen så noe fra deg, uansett hvordan de responderte på det de så. Tillit er en plante som vokser over tid, som krever mye næring for å vokse men som fort visner hen ved vanskjøtsel. Da må vi bygge solide allianser med sivilsamfunnet over tid, vise at vi jobber for deres saker, vi må vise folk at vi forstår og sympatiserer med deres hverdag og deres bekymringer, og at vi kan gi dem et bedre liv. Det var det jeg forsøkte å gi en forsmak på da jeg ledet vårt arbeid forrige høst med å sette sammen vårt alternative statsbudsjett “Det Gode, Grønne Liv” som vår representant i Finanskomiteen i min andre periode på Stortinget.
Vi har alle muligheter til å tegne en troverdig og attraktiv visjon for hvordan livet kan bli med grønn politikk, og bygge tillit over tid sammen med de menneskene vi skal skape god politikk for. Det beste av alt er at vi har mange ressurser i partiet som allerede vet mye om hvordan det skal gjøres - det er grasrota vår, de gjør det allerede - men spredt og enkeltvis rundt omkring i landet. Ved å ta i bruk grasrotressursene i partibyggingen vil vi også få en tettere vev i partiet der vi lettere kan fange ting opp og korrigere kursen underveis. Fordi vi kommer til å gjøre mange feil. 80 % av alt vi prøver på kommer ikke til å fungere etter hensikten, men det er nødvendig for å finne de 20 % som vil føre oss videre.
La oss gi nytt liv til vårt gamle symbol, løvetannen. Utfra det gamle springer noe nytt og livskraftig frem. Det er også noe sannferdig i det at om vi skal lede resten av samfunnet gjennom en transformasjon, så er vi nødt til å gå gjennom en transformasjon selv først. Da jeg selv ble med i De Grønne var jeg mest opptatt av å finne et parti som gjorde nok for naturen og klimaet. Gjennom mange år i mange deler av partiet har jeg sakte men sikkert våknet opp til at Grønn politikk er en helhetlig visjon for hvordan samfunnet kan fungere - et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse, basert på solidaritet med alle mennesker, naturen og de andre dyrene og fremtidens generasjoner.
Jeg har har troen på oss, jeg har troen på grønn politikk og jeg stiller gjerne opp om vi trenger en som kan lede oss inn i neste fase av partiets vekst.
